Mange tenåringer hjelper til hjemme, men ofte bare med små, avgrensede biter av en oppgave, mens en voksen fortsatt har overblikket. Å gi tenåringen ansvar for en hel oppgave, fra start til slutt, kan gjøre stor forskjell for hvordan oppgaven oppleves.
La ansvaret følge med hele veien
I stedet for å be om hjelp til enkeltdeler, kan man gi tenåringen ansvaret for en hel, avgrenset del av husholdningen, for eksempel søppelet gjennom hele uken eller matlagingen en bestemt kveld. Da er det tenåringen som husker det, planlegger det og følger det opp, uten at en voksen må minne om det underveis.
Det krever litt tålmodighet fra de voksne i starten, siden resultatet sjelden blir identisk med det en voksen ville gjort. Men nettopp den friheten til å løse oppgaven på sin egen måte er ofte det som gjør at tenåringen tar ansvaret mer alvorlig.
Det kan være lurt å vise oppgaven én gang sammen, slik at forventningene er tydelige, og deretter trekke seg tilbake og la tenåringen styre resten selv. Å blande seg inn for ofte underveis gir lett følelsen av at ansvaret egentlig ikke er reelt.
Ros for at oppgaven faktisk blir gjort, uten for mye fokus på detaljer som kunne vært bedre, bygger videre motivasjon. Tenåringer merker fort forskjellen mellom å bli behandlet som en hjelper og å bli stolt på med et ekte ansvar.
Det er også lurt å velge en oppgave som faktisk passer inn i tenåringens egen dagsrytme, i stedet for noe som alltid kolliderer med skole eller fritid. En oppgave som stadig føles i veien for alt annet, blir fort en kilde til konflikt i stedet for stolthet.
Dersom oppgaven av og til ikke blir gjort, er det bedre å ta en rolig samtale om hva som gikk galt enn å ta ansvaret tilbake med en gang. Å miste ansvaret ved første feilskjær gir sjelden lyst til å prøve bedre neste gang.
Med tiden blir denne typen ansvar en naturlig del av det å bo hjemme, og en god øvelse for tiden når tenåringen en dag skal klare seg selv med sin egen husholdning.
